Det Norske Koalisjonsparti (DNK), kanskje folkelig mer kjent som Diltepartiet, har i det siste vakt oppsikt i valgkampen. Partiet, som egentlig ikke noe fornuftig partiprogram, synes kun å være interessert i å få del av godene som følger ved å være stortingspolitikere. Deres dårlig skjulte strategi synes å være samarbeide med hvem som helst, uten å stille spørsmål ved politikken til det eller de partiene de samarbeider med.
Lunsjposten har dykket ned i partiets egentlige forsetter. Vi driver undersøkende journalistikk, baserer oss på forskning og fakta fra ekte eksperter. Vi har til hensikt å blottlegge noen av de heller dårlige forsetter som ligger til grunn for dette partiets tilstedeværelse blant partier solid under sperregrensen.
For å komme i dybden av den egentlige agendaen inviterte vi partileder Olga Tae med på en lengre rødvins-lunsj på et utested som som regel heller forbindes med servering av langt mer b-vitaminholdige tørstedrikker. Praten gikk lettere og lettere. Vi heter ikke Lunsjposten for ingen ting…
Partiet uten egne meninger
Det absurde partiprogrammet til Koalisjonspartiet er en tåkete blanding av vage løfter og tomme fraser. Det virker som om partiet ikke har noen klare visjoner eller politiske standpunkter, annet enn å komme seg inn på Stortinget. Men bak den tilsynelatende tomheten skjuler det seg en klar higen etter de lukrative godene som følger med å være en del av den politiske eliten.
Samarbeid uten egne meninger synes å være mantraet til Koalisjonspartiet. De er villige til å inngå allianser med hvem som helst, bare for å sikre seg en plass ved maktens bord. Selv om de kanskje ikke er enige i alt de større partiene står for, er de raskt til å nikke samtykkende og dilte med strømmen. Det virker som om egne prinsipper og meninger er en luksus de rett og slett ikke har råd til å unne seg.
Vi dilter med for å få del i godene
Vi setter oss ned med Fru Tae, og glassene skjenkes fulle. Vårt med en billig Cola-etterligning i lånt flake og hennes med husets rødvin, og en liten shot – bare for å få i gang praten.
– Vi er et liberalistisk parti, skyter Tae inn: – Vi vil fremstå som milde og lyttende. Vi er velgernes stemme og vi søker de gode løsningene.
Vi ser på hverandre lenge, og hun skjønner at dette er det reneste svada. Dette er noe en hver politiker i et hvilket som helst parti kunne sagt. Vi sparer derfor leseren for et par timers tomprat og går inn i samtalen etter flaske nummer to.
Når sannheten kommer på jordet
– Hvorfor deltar du aldri i politiske debatter, spurte vi om for en time siden. Nå er dette lettere å komme til roten av problemet.
– Jammen, kommer det litt snøvlete: – De spør jo bare om vanskelige ting. Sånn økonomi og politikk og sånn. Vi følger opp med å spørre en gang til om hva de virkelig vil og ønsker:
– Jeg vil jo gjerne på Stortinget da. Være en av gutta, sammen med Erna og Gro og gutta. Jeg vil være sånn som hun der med person-fjøset …ja, jeg vil være henne! Hun er kul.
Stortingsgodene lokker altså, og Koalisjonspartiet er mer enn villige til å gjøre det som kreves for å få en bit av kaka. Deres beslutninger og handlinger virker drevet av en blanding av grådighet og opportunistisk tankegang. Mens andre partier kjemper for ideologiske prinsipper og politiske visjoner, later Koalisjonspartiet til å være mest opptatt av å sikre seg en behagelig posisjon og en god lønningspose. Man kan ikke unngå å undre seg over hvor langt de er villige til å gå for å oppnå sine mål, og om de noensinne vil vise en snev av selvstendighet eller integritet.
Ingen ryggerad
– Vi har jo ingen ryggrad, forteller Unn videre; – Egentlig er det bare meg. De andre på lista er familie og venninner med en da mindre peiling. …Dette er vel ikke noe du skriver ned håper jeg?
Koalisjonspartiet, med sin dilting-etter-godene-mentalitet, har skapt både latter og forargelse blant politiske observatører. Deres mangel på klare prinsipper, men med en overdreven vilje til å samarbeide, virker som en parodi på det politiske systemet. Ikke ukjent og ingen stor nyhet, men like fullt parodisk.
Om de vil lykkes med å oppnå sine mål, eller om de vil ende opp som en fotnote i historiebøkene, er ennå uvisst. Men én ting er sikkert; Koalisjonspartiets leder vil slite med en seriøs hang over i morgen tidlig. Vi tar farvel, mens hun blir hjulpet inn i en ventende drosje, mens hun litt for høyt ønsker “meg og min kone” det beste for fremtiden og at vi lenge må få bo i landet, mens hun viser forhåpentligvis, som en feiltakelse, viser Black Metal-tegnet med fingrene.
