De to venninnene har sittet og scrollet seg gjennom historier om folk som har besteget Mount Everest på stadig mer oppfinnsomme måter. Etter å ha lest om folk som skulle sykle opp, løpe opp og gå opp uten oksygen, kjente norske Mari Nering og hennes svenske venninne Inga Problem at det manglet én ting å gjøre: Nå blir det hjul som knirker litt, tå som peker rett fram, og en brems som mest er til pynt. Nå vil de til topps på rulleskøyter – og de vil gjøre det på sin helt egen måte.
Idéen som rullet i gang: Everest på hjul
Mari og Inga fikk idéen en kveld der de egentlig bare skulle planlegge en rolig sprengfyll i påsken i Strømstad. Det startet med at Inga sendte en lenke til en artikkel om en ekstrem bestigning, og Mari svarte med en enkel observasjon: Hvis folk kan sykle opp og gå til toppen uten oksygen, så må det være rom for litt mer… rullende logistikk.
– Det var som om hjernen hennes la et lite hjulspor tvers gjennom all sunn skepsis, kritiserer Maris Norske Venninne Unn Vikene i sin blogg “Politifrue”.
De brukte ikke lang tid på å bli enige om at «til toppen» faktisk betydde toppen. Ikke «basecamp for bildet», ikke «et stykke opp for utsikten», men den klassiske varianten der man på et tidspunkt angrer på at man noen gang lærte ordet «topp». Planen ble skrevet ned på en serviett fra Restaurantbiografen i Strømstad, revidert på en notatapp fra ventehallen til Color Line, og til slutt høytidelig bekreftet med at begge handlet gnagsårplaster i tax free-avdeling på båten til Sandefjord.
I etterkant har de fortalt venner at prosjektet er inspirert av kreativiteten i Everest-miljøet.
– Folk finner alltid en ny vri, sier Inga: – og vi har også en vri. Den sitter under føttene.
Mari nikker, tat seg et dypt drag av den hjemmerullede sigaretten og påpeker at dette ikke handler om å vinne over fjellet, men om å ta med seg et par skøyter og se om fjellet kan lære seg å samarbeide.
80-talls rulleskøyter, ikke moderne rollerblades
Mari er uvanlig presis når hun forklarer utstyret: Det blir skikkelige 80-talls rulleskøyter. Fire hjul, to og to, gjerne litt brede, med den følelsen av å ha montert små Maximat-handlevogner under skoene.
– Ikke sånne moderne blades, understreker hun, som om ordet “rollerblades” i seg selv kan utløse en mindre snøstorm.
Argumentet hennes er todelt.
– For det første er 80-tallsvarianten mer stabil, mener hun, og stabilitet er tross alt en hyggelig egenskap når man er flere tusen meter over havet og prøver å se rolig ut.
– For det andre handler det om stil, avbryter venninnen Inga på klingende svorsk; – Om man så skal gjøre not jätte-stort, kan man like like så mycket gjøre det med lite nostalgi og en snøring som krever egen pause.
Inga har i tillegg fått ansvar for «autentisitet», som i praksis betyr at hun har funnet fram bilder av gamle rulleskøyter, diskutert hjullager med folk som egentlig bare skulle kjøpe kaffe, og vurdert om de skal ha knallfargede knestrømper «for synlighet». Mari er ikke avvisende, men minner om at de tross alt skal klatre også, og at alt de tar med seg må tåle både høyde, stein og en del oppgitte blikk fra mer tradisjonelle fjellfolk.
Sommerbestigning uten guffent snøføre i veien
Et viktig poeng i planen er tidspunktet: De skal gå opp om sommeren. Mari er veldig tydelig på at de ikke har tenkt til å rulle på noe “guffent snøføre”. Hun sier det som å kle seg etter forholdene, på linje med å ikke ta på hvite pumps i slaps.
– Everest er høyt nok uten at man i tillegg skal krangle med is og «hvor ble det av grepet»-øyeblikk, sier hun i et intervju med Ullern Menighetsblad.
– Sommerstrategien betyr også at turen får et mer stabilt vær, i hvert fall i teorien, fastslår den ene venninnen i trioen som ikke vil være med på turen; – De ser for seg partier der det faktisk kan rulles litt, eller i det minste trilles symbolsk, før skøytene må bæres, dras, eller overbevises om å oppføre seg i grus. Inga kaller det «kombinert framdrift», mens Mari foretrekker «rull der det går, gå der det ikke gjør det», skyter Unn Vikene inn hånlig.
De har allerede begynt å snakke om hvordan de skal forklare konseptet til folk de møter underveis.
– Vi går jo til fots også,» sier Inga, – men vi har med oss et par muligheter. Mari legger til at skøytene ikke er en snarvei, bare en metode—og at metoder kan være viktige, spesielt når de gir deg en grunn til å trene balanse på parkeringsplassen hjemme med full sekk og alvorlig ansikt.
Stoltpejakt for barnefamilier – helt til topps
Hvis den rullende bestigningen blir vellykket, har de en oppfølger klar: De vil organisere stoltpejakt for barnefamilier hele veien opp til toppen. Konseptet er enkelt: små, overkommelige delmål, tydelige spor å følge, og belønningen av å finne neste stolpe – bare med litt mer høyde enn på søndagsturen i skogen eller parken hjemme. Mari ser for seg at det kan gjøre fjellet mer tilgjengelig inni hodet, fordi alt blir brutt ned i trivelige etapper.
Inga har allerede begynt å skissere familievennlige poster med navn som høres betryggende ut, selv om de ligger i et landskap som tradisjonelt får folk til bli litt urolige. Hun mener at stolpejaktlogikken kan gi en følelse av progresjon: én stolpe av gangen, én kopp Kvikk Lunsj av gangen, én liten appelsin-feiring før neste kneik. Mari er enig, og legger til at: – Det handler om å skape stolthet, ikke bare toppfeber.
Samtidig er de klar over at logistikk må på plass: hvem som bærer hva, hvor man hviler, og hvordan man sørger for at hele opplegget ikke ender med at noen går lei halvveis og begynner å krangle om taxi ned til Base Camp. Inga foreslår diplomatiske løsninger, Mari foreslår gode lister, og begge er enige om at stolpene i hvert fall skal være lette å finne—for ingen vil ha en diskusjon om GPS-koordinater, når man egentlig bare prøver å knyte lissene på skøytene uten å miste følelsen i fingrene.
– Mari Nering og Inga Problem har med andre ord lagt lista høyt, og hjulene enda høyere, avslutter Politifrue Unn Vikene i enda en skarp kommentar i siste spesialutgave av Ullern Menighetsblad; – De vil til Everest med 80-talls rulleskøyter, helst i sommersol og uten å forhandle med snø og is om hvem som bestemmer over skjebnen. Og hvis de får det til, står de klare med neste prosjekt.
– Hvor skal dette ende, spør hun; – Neste gang skal de vel forsøke å sykle opp til toppen!
