Det finnes folk som ønsker seg en roligere hverdag, og det finnes folk som mener løsningen er å få to PST-er inn i samme setning og sende regningen til staten. Lunsjposten har møtt Pål Egge – en mann med lang fartstid i Posten. Dette har gitt ham kort lunte etter flere år på rute 12B, i Somalia og omegn og et noe anstrengt forhold til forkortelser. Nå hevder han at jobben i Posten har gitt ham PST – og at han i tillegg ikke føler seg inkludert i PST. Dermed mener han agendaen er krystallklar: Nå søker han erstatning fra begge, og lar byråkratiet sortere resten.
Når jobben i posten Posten blir PST: et liv etter rute 12B
Pål begynte yrkeslivet som mange andre: med rød uniform og elektrisk tjenestekjøretøy, nøkler på knippe og klokketro på at Norge var et
land der postkasser står stille og folk sier “takk”. Men så kom rute 12B på tettstedet Somalia. Der har dørskilt sine egne regler, portkoder lever sitt eget liv, og “bare legg den i kassa” viser seg å være en setning som kan bety alt fra “velkommen til oss” til “jeg har en rottweiler med sterk rettferdighetssans”.
Etter noen strenge vintre med tynne helårsdekk på isholke, naboer som “bare skulle spørre om én ting” og pakker som tydeligvis var bestilt med mål om å teste ryggvirvler, begynte han å kjenne på noe. For Pål var ikke dette utbrenthet og ikke slitasjeskade.
Derimot har han i nær dialog med sin venninne Mari Nering fikk han påvist POSTtraumatisk stressyndrom, også kalt PST. Mari har selv hatt år med PMS, og mener seg godt kvalifisert til å stille en slik diagnose. Pål selv mener dette er korrekt, og som han sier: – Det passer bedre med brevduenes mørke historie.
Når han hører lyden av en postkasseluke som smeller, skvetter han fortsatt som om noen roper “rekommandert verdipost!” i et stille rom.
Fastlegen mener PST stammer fra Posten, og krever PST i Politiet
I nært samarbeid med Mari og fastlege Melchior Kvakk-Salvesen har han lest seg opp på temaet.
– Dette gjorde han på den måten moderne mennesker leser seg opp i vår moderne verden, sier fastlegen i en kommentar.; – Han har Guglet, scrollet, klippet litt, sett noen reels og blitt overbevist av sin egen logikk. Jeg bare signerer. Jeg driter jo hele gubben full!
– Hvis stresset gir PST, må noen ta ansvar, sier Mari Nering i en kommentar; – Og siden han samtidig ikke føler seg som en inkludert del av Politiets Sikkerhetstjeneste, også PST, har vi landet på en elegant løsning synes jeg. Nå krever Pål erstatning for et langt liv med PST fra Posten – og for å ha blitt avvist fra PST i politiet. Ikke fordi han vil jobbe der, men fordi han mener han “mentalt sett allerede er ansatt”.
Han forklarer at når han ser en uniform, får han samme følelse som når han ser en uavhentet hentelapp: en blanding av plikt, frykt og vissheten om at noen blir misfornøyd uansett.
– Jeg har vært ute i felt, sier han, og henviser til Soma-nabolaget. – Jeg har håndtert sensitive forsendelser, legger han til, og nevner flere eksempler på verdiforsendelser i forma av bursdagskort med kontanter. Dermed, mener han, er det urimelig at han ikke er invitert inn i PST-fellesskapet – og rimelig at han kan kreve også PST for samme mentale belastning som han krever posten for.
Traumer, trusler og frimerker i fri flukt
I erstatningskravet beskriver han en arbeidsdag som et psykologisk hinderløp med stempling. Han nevner trusler fra publikum og
betjening i postdisken på Samvirkelaget, som “hvis du ikke finner pakken min, skal du få høre det” og traumer som å oppdage at noen har kjørt en kinaputt oppi postkassa, med det resultatet at kassen har lokket åpent, fukt nedi og lukter brent.
– Jeg kan jo ikke legge mulig verdiforsendelser oppi sånne klissvåte brannfeller, klager han og mumler noe usammenhengende om utbrenthet.
Han viser oss også det han kaller “frimerker i flukt”- altså situasjoner der konvolutter har vært så overlesset av klistremerker at de nærmest forsøkte å rømme fra sorteringsmaskinen av ren skam. I de senere år har dette problemet bare blitt forsterket med avgiftskoder med feil vekt, og noen ganger dirkete feil koder.
Den mest alvorlige hendelsen, ifølge ham selv, var en feilaktig levert pakke med ordet “SKJØRT” skrevet på med tusj. Ved utlevering til kunde, gikk pakken i bakken. Det avstedkom en skrekkelig lyd. Ved nærmere ettersyn inneholdt ikke pakken verken skjørt eller kjoler, men derimot en vase som var gått i tusen knas.
– Denne typen feilmerking av innhold er uansvarlig og skaper traumer for oss bud, sier han strengt; – Dessuten skal det brukes rød tusj til sånt, og ikke grønn!
To PST-er, én mann: hvem bryr seg?
Saken lander i et hjørne av forvaltningen der ingen egentlig vil holde i den, men alle må svare. Posten allerede loggført henvendelsen, og sier at de på generelt grunnlag tar arbeidsmiljø på alvor, men at “PST” i deres verden er et helsebegrep, ikke en samarbeidspartner. Videre poengterer HR-ansvarlige, Bodil Ocean, ved postens distributørsenter at de ikke kommenterer enkeltsaken av hensyn til personvernet, men tilføyer følgende i fortrolig samtale med Lunsjposten: – Vel, fyren er jo en kjent tulling i vårt system, og egentlig så driter vi i hele karen. Dersom vi blir kvitt han for godt, er det faktisk verd noen kroner.
Politiets Sikkerhetstjenestes lokale representant, Unn Vikene, innrømmer at hun ikke har sett på saken og svarer at hennes manns kolleger ikke kan kommentere enkeltsaker, men at hun mer enn gjerne rakker ned på et lokalt postbud, og sier til avisen:
– Politiet har ikke et inkluderingsprogram for folk som føler seg “spirituelt tilknyttet” etaten gjennom postombæring. Han må jo ha røyka noe av stæsjet til Mari, som jeg ikke har fått smake på. Dette er jo det reneste pølsevev.
Og midt i dette står han, mannen med to forkortelser og én livshistorie, og krever at systemet anerkjenner en dobbel virkelighet: Han er både traumatisert av Posten og ekskludert fra PST. Som om ikke det er nok, virker det ikke som om andre enn Mari Nering er interessert.
PS! Lunsjposten har i ettertid være i kontakt med både Felleskjøpet og Husfliden. Husfliden hadde rokk for salg, og Felleskjøpet hadde tarmstapper, brukt, på tilbud. Ingen av dem kjenner til produktet “Pølsevev”.
